Velkommen til Amerika

Denne korte boken av Linda Boström Knausgård handler om en liten familie i Sverige, og hvordan de takler motgang. Hovedpersonen i boka, Ellen, er yngstejenta som er rundt elleve, tolv år. Hun har bestemt seg for å slutte å snakke. Storebroren låser seg inne på rommet sitt og tisser på flasker, og mor er skuespiller på teateret og gjør sitt beste for å holde på en viss normalitet. Denne lille familien har opplevd motgang, i form av faren som var mentalt ustabil. Han opplevdes som truende, selv etter han flyttet ut.

Dette er en mørk liten bok, men glimter til i blant. Knausgård beskriver godt sjelelivet til denne jenta, og hun har laget troverdige karakterer. Det er ikke mye handling i boken, men det trengs det heller ikke. Boken gir et psykologisk innblikk i en familie som er preget av sykdom og død, og hvor kjærlighet og lengsel er redningen. Ellen skylder på seg selv for farens død – hun ba til Gud om at han skulle fratas livet – og som bot slutter hun å snakke. Hun er svært glad i moren sin, og vurderer noen ganger å gi en lyd fra seg, bare for å gjøre moren sin glad. Men hun avstår. Ellen er redd for broren sin, og unngår kjøkkenet eller stua hvis han kommer ut av rommet sitt. Hvorfor får vi aldri helt svaret på.

Dette er en dysfunksjonell familie som får hverdagen til å gå rundt på sitt eget hvis. En litterær minimalistisk bok som har et vakkert om enn tragisk preg.

Nøtteskall

Nøtteskall av Ian McEwan

Denne boken handler om en planleggelse av et mord, og eventuelt gjennomføringen av det. Det er en kvinne som bor i sin ektemanns hus etter at hun har kastet ham ut. Hun har tatt en elsker, ektemannens bror, og de legger planer for hvordan de skal bli kvitt den forsmådde ektemann. Det de ikke vet, er at det er et vitne som følger med på alt de sier og gjør – kvinnens ni måneder gamle foster i magen. Dette fosteret er fortellerstemmen i denne historien, og gir boken et unikt synspunkt.

Nøtteskall er annerledes enn det McEwan vanligvis skriver – med realistiske historier som kan ta del i vår hverdag. Denne boken er i seg selv en umulighet med den helt unike synsvinkelen. Hovedpersonen i denne historien er det ni måneder gamle fosteret i kvinnens mage. Han har en unik fortellerstemme som kun opplever det han kan høre gjennom livmorveggen, og føler som et ekko av morens følelser. Det gir en upålitelig fortellerstemme som ofte gjetter seg til hvordan ting ser ut på utsiden av magen – noen ganger gir han oss lesere et helt feil inntrykk. Med en inkonsekvent forståelse av verden bestemmer fosteret selv hvordan han velger å se verdenen gjennom dagdrømmer, tanker og filosofering.

Som så mange andre forfattere i fjor som hoppet på bølgen av Shakespeares 400års dødsdag-jubileum er denne handlingen inspirert av Shakespeares Hamlet. McEwan har et enormt spenn i vokabularet og vever fiffige setninger i både hverdagslige og filosofiske vendinger. Det er en snedig historie som er både moderne og samfunnskommenterende. Fosteret reflekterer over samfunnsaktuelle saker han overhører gjennom morens podcaster.

McEwan har klart å skrive både humoristisk og alvorlig. Jeg-et tror på et liv etter fødselen, men er noen ganger i tvil om å være eller ikke være i likhet med Hamlet, men på den motsatte siden av skalaen – å bli født eller ikke.

Det er ofte referanser til Hamlet. Morens og onkelens navn, Trudy og Claude (Gertrude og Claudius). There’s something rotten in Denmark – hele huset flyter av søppel. Faren drepes med gift. En podcast forteller om en mann som ble drept av gift som ble helt i øret. Onkelen vil ha huset til faren på samme måte som Claudius vil ha kongeriket.

Boken er engasjerende og samtidig reflekterende. McEwan skriver med god flyt og en spennende rytme. Det at hendelsesforløpet er kjent fra Shakespeare gjør at det blir ekstra spennende hvordan McEwan velger å avslutte historien.

Det er en bok som passer til de som ikke har noe imot det litt sære og artige. Jeg har en forkjærlighet til McEwan på grunn av språkets genialitet, og sterke og realistiske karakterskildringer, men jeg vil virkelig anbefale denne til enhver som er litteraturinteressert.

Valeyrivalsen

Denne boken av Guðmundur Andri Thorsson ble nominert til Det nordiske råds litteraturpris i 2013. Den handler om en liten fiskelandsby, Valeyri, på Island. Boken består av 16 små kapitler som alle er satt til dagen da den årlige sommerkonserten holdes i den lille kirken i landsbyen. Etter et innledningskapittel er første personen vi møter denne dagen Kata, korets dirigent. Hun sykler avgårde på vei til korøvelse, og dette blir omdreiningspunktet i resten av boken.

Alle har sin historie, sin fortid, tanker, drømmer og hemmeligheter. Vi møter blant annet en som drikker seg fra sans og samling en gang i året fordi han ikke klarer å bearbeide mishandlingen han opplevde som gutt; vi møter to ektepar som er bestevenner, men skjuler ting fra hverandre; vi møter en dame som sitter ensomt hjemme og skanner inn bilder av gamlekjæresten for å legge de ut på facebook; vi møter pastoren som desperat prøver å gjøre opp for sine synder og laster, men faller tilbake i gamle spor så snart han er ordentlig våken.

Fréttablaðiið har skrevet: «En vidunderlig vakker historie, som dufter av sol og salt og menneskelig lengsel». Dette er en passende beskrivelse. Mange av personene vi møter i boka har noe de lengter etter, om det så er frigjørelse fra synd eller en person, eller om å bli fri fra minnene om noe de angrer på. Det er historier om vennskap, kjærlighet, musikk – om alle tingene som gjør livet verdt å leve, men som også gjør det vanskelig.

Boken gir et innblikk i det landlige Island, en scene kanskje ikke mange har erfaring med, i alle fall ikke undertegnede. Det er noe vakkert og mystisk over dette landet. Språket har en lyrisk tone og kan minne litt om de gamle islandske skalder.

Som tiden går

Denne boken av Mary Higgins Clark handler om en ung journalist som dekker rettssaker for en nyhetskanal. Hun har nesten hele livet visst at hun ble adoptert som liten, og nå er hun oppsatt på å finne sine biologiske foreldre. Samtidig følger vi rettssaken om en kvinne som er beskyldt for å drepe sin ektemann med alzheimer i tidlig stadie.

Clark er en veletablert forfatter og har skrevet utallige spenningsromaner. Bøkene hennes selger godt, og lånes ofte fra bibliotekene. Hun skriver enkelt og oversiktlig, uten spesielt mange omgivelses- eller karakterskildringer. Bøkene hennes går fort fremover, likevel klarer Clark å holde på spenningen gjennom boken. Noen steder blir handlingen forutsigbar, og problemer har en tendens til å løse seg litt for rakst og lettvint til å være realistisk.

Alt i alt er dette en lettlest og ukomplisert bok det er deilig å sette seg ned med hvis man er ute etter en liten pause fra intrikate mordmysterier og komplekse personer med flere lag av personlighet. Boken skifter mellom hovedpersoners synspunkt, og denne formen fungerer bra i denne settingen. Man får innsikt i forskjellige aspekter ved rettsaken og foreldrejakten. En god bok til den som er ute etter lett underholdning med spenningsmomenter.

Nøtteskall

Denne boken av Ian McEwan handler om en planleggelse av et mord, og eventuelt gjennomføringen av det. Det er en kvinne som bor i sin ektemanns hus etter at hun har kastet ham ut. Hun har tatt en elsker, ektemannens bror, og de legger planer for hvordan de skal bli kvitt den forsmådde ektemann. Det de ikke vet, er at det er et vitne som følger med på alt de sier og gjør – kvinnens ni måneder gamle foster i magen. Dette fosteret er fortellerstemmen i denne historien, og gir boken et unikt synspunkt.

Det er ofte referanser til Hamlet: Morens og onkelens navn, Trudy og Claude (Gertrude og Claudius). There’s something rotten in Denmark – hele huset flyter av søppel. Faren drepes med gift. En podcast forteller om en mann som ble drept av gift som ble helt i øret. Onkelen vil ha huset til faren på samme måte som Claudius vil ha kongeriket.

Bienes historie

Maja Lund debuterte som voksenforfatter med «Bienes historie». Tidligere har hun skrevet barnebokserien «Verdens kuleste gjeng», ungdomsboken «Battle» og jobbet som manusforfatter for «Barnes supershow». Denne boken har fått strålende tilbakemeldinger, og jeg valgte den til lesesirkelen min på bakgrunn av hvor mye den ble omtalt i 2015. Den fikk bokhandlerprisen i 2015 og fabelprisen i 2016. Boken er en spennende blanding av historisk og dystopisk.

Historien alternerer mellom tre hovedpersoner – naturforsker William i 1850-årene, birøkter George i 2007 og kinesiske Tao i 2098. Alle er knyttet til biene på et eller annet vis. William fascineres av disse insektene, og vil utvikle en bedre type bikube for dem. George har jobbet med bifolket hele livet, slik hans far før han, og hans far før han osv. Tao har tatt over jobben som blomsterpollinerer til biene etter at disse døde ut og jordbruket kollapset femti år tidligere. Dette er ikke et karrierevalg, men en påtvunget nødvendighet. Alle tre sliter med familierelasjoner, nærmere bestemt sine barn, tvil og urealiserte drømmer. Dette er en bok i like stor grad om mennesker som den handler om bier.

Boken er velskrevet og flyter godt. Den har i overkant med spenningsavbrudd ved hvert kapittel lik en spenningsserie med cliffhangers, men det kan ses gjennom fingrene på. Boken er ganske visuell, som om den allerede er klar til å filmatiseres, men det blir mer og mer vanlig i dagens litteratur. Kapitlene til hver enkelt person er korte, og derfor er boken så lettlest – det er ikke rom for å kjede seg mens man leser. De tre foskjellige historiene er knyttet til hverandre på et finurlig vis som kommer frem i slutten av boken. Det var en fin historie, og slutten gjorde ganske mye for opplevelsen. Absolutt en bok jeg kan anbefale enhver.

Den siste perlen

Den siste perlen av Leah Fleming tar sted i det viktorianske England og Skottland.

Greta bor i slummen i York, men higer etter muligheten etter å bedre livet til familien sin. Hun stifter bekjentskap med en eldre jødisk gullsmed som lærer henne å træ perler – et yrke hun kan bruke for å skape et bedre liv for sin mor, søster og bror. Ved hans utidige død arver Greta et perlesmykke etter hans avdøde kone med en vakker stor perle. Hun sverger for seg selv at hun aldri kommer til å gi slipp på smykket.

I Skottland fisker Jem og hans far etter perler da de kommer over et perfekt eksemplar ferskvannsperle som de kaller Queenie. Denne perlen vil faren til Jem skal sikre sønnens fremtid, men etter hans død blir moren svindlet av en skruppelløs perlehandler. Jem bestemmer seg for at hvis denne perlehandleren krysser hans stier igjen, vil han angre.

Denne boken går over flere år, og følger Greta og Jem. De er begge ambisiøse mennesker som arbeider hardt for å endre sin livssituasjon. Ikke overraskende nok krysses stiene deres etter hvert, og det oppstår komplikasjoner (la oss bare kalle det det). Boken tar for seg hva ambisjoner og higen etter det grønne gresset kan gjøre med folk, og hvordan det kan påvirke andre rundt seg.

Utgangspunktet i boken virket lovende da jeg først leste om den. Det er interessant å lese om perleindustrien i både Storbritannia og USA på slutten av 1800-tallet, men selve språket og måten boken er bygd opp på kommer til kort. Fleming overforklarer hendelser og intensjoner der hun godt kunne latt være og heller latt leseren tenke seg utfallet. Hva historieforløpet angår føler jeg at hun overkompliserer bare for å kunne legge til antall sider i boken. Karakterene har ikke mange nyanser – enten er de gode, eller så har de utilgivelige lyter eller karakterbrister.

Jeg ville anbefalt denne boken for lesere som ikke er ute etter den neste klassikeren, men heller vil ha en lettlest og spennende bok.

En liten oppdatering

Nå har det gått en stund siden jeg opprettet denne siden, og ti blogginnlegg senere er det vel på tide med en oppdatering i biblioteksituasjon. Jeg jobber for tiden i et vikariat på Høvik bibliotek – den minste filialen i Bærum folkebibliotek. Jeg er ansatt som fulltids voksenbibliotekar! Det har foreløpig vært både spennende og utfordrende. Tidligere har jeg jobbet på denne filialen på deltid, en til to ganger i uka, så jeg er kjent med både systemer, rutiner og lånere. Jeg er svært takknemmelig for denne muligheten, for jeg lærer utrolig mye. Ved å være én av to biblioteker på denne filialen føler jeg at jeg lærer mye mer enn om jeg skulle jobbet på en av de større filialene. Jeg må finne ut av ting på egenhånd, selvom det aldri er verre enn å ta en telefon eller sende en mail til en kollega hvis det er noe jeg lurer på. De første ukene har vært preget av mye kassering og vedlikehold; det har vært trangt i hyllene her en stund, og jeg har klødd i fingrene etter muligheten til å få gjort noe med det. Endelig ble det min tur til å gjøre noe nyttig! Om ikke altfor lenge skal jeg være med på å lede en åpen lesesirkel, det blir noe av det mest utfordrende jeg har gjort hittil. Jeg leder ellers lesesirkelen til hun jeg vikarierer for, men det er noe annet enn å stå foran et ukjent antall mennesker og holde dialogen i gang. Heldigvis har jeg med meg en kollega som har gjort dette flere ganger. Mer om dette følger..

The heart is a lonely hunter

The Heart is a Lonely Hunter av Carson McCullers ble opprinnelig gitt ut i 1940. Det var hennes debutroman, i en alder av 23 år. Boken har blitt gitt ut som nyopplag på norsk i år, og er grunnen til at jeg valgte å lese denne.

Historien tar sted i en liten by sør i USA. Det er en by som er preget av fattigdom og raseskille, men dette er ikke hovedfokuset i boken. Denne boken omhandler fem sentrale karakterer; Mick, en fjorten år gammel jente som er i ferd med å finne sin rolle i verden; Jake Blount, en alkoholisert bråkmaker; Dr Copeland, en idealiserende svart lege; Biff Brannon, den observerende kaféeieren; og sist, men absolutt ikke minst, Mr Singer, en døv-stum herremann som får en sentral rolle i de andre fires liv.

Mr Singer bor med sin bestevenn Antonapoulous i flere år, men når han plutselig blir syk og sendt vekk til et mentalsykehus står Singer på egenhånd. Han flytter inn i huset hvor foreldrene til Mick leier ut rom. Her får han ofte besøk av de fire nevnt over, som alle har et behov for å betro sine innerste tanker og hemmeligheter til noen. Mr Singer er en høflig og ordentlig mann – og den perfekte lytter. Alle fire opplever Mr Singer som det mest stødige de har i livet, og de finner en ro hos han de ikke oppnår andre steder. Boken omhandler et drøyt år i denne byen, med de forandringer som gjerne tar sted i løpet av et år i ens liv.

Boken ble en bestselger i sin tid, og det er lett å skjønne hvorfor. Med sine rolige og reflekterte måte å skrive på, er McCullers en rolig stemme i et hav av støy. Språket flyter på en stille strøm og hele atmosfæren senker pulsen noen hakk. Selv i dramatiske deler av boken holdes en rolig tone. Den gir et interessant blikk på hvordan det var i USA på 30-tallet, både i væremåte og talemåte til karakterende, men også i hvordan omgivelser beskrives med en selvfølge ikke alle forfattere er forunt. Jeg kan med hånden på hjertet anbefale denne boken til hvem som helst.

De urolige

De urolige av Linn Ullmann har betegnelse som roman, men er i virkeligheten en sjangebeskridende bok. Den handler om Ullmanns foreldre, Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Jeg leste denne boken med en lesesirkel jeg tok over i det nye vikariatet på Høvik bibliotek. Denne lesesirkelen består av åtte eldre damer, pensjonister hele gjengen.

Boken var ikke mitt personlige valg. Bibliotekaren jeg vikarierer for hadde bestilt denne før jeg tok over, så jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt. Jeg har bare lest Ullmann én gang før, debutromanen «Før du sovner». Etter å ha lest denne, tenkte jeg at jeg ikke ville lese Ullmann igjen. Men altså: De Urolige.

Ullmann har utviklet seg som forfatter siden den første boken hennes kom ut. Som tidligere nevnt er denne boken sjangerbeskridende, den er hverken biografi eller roman, men litt av hvert. Da hun skrev denne boken, valgte hun å ikke bruke arkivene etter faren, eller intervjue de som kjente ham. «Romanen» er basert på minner fra hukommelsen, gamle brev og notatlapper fra Bergman, og et par båndopptak fra hans siste vår. Hvis jeg skulle beskrevet den med ett ord, ville det blitt «minnebok». Den varierer mellom å være skrevet som en roman og som etter minnet. Ullmann hopper mye mellom å være et «jeg» i boken og «jenta». Det er ikke alltid jeg får helt tak på hovedpersonene når den hopper så veldig mellom veldig personlig og distansert. Men som hun selv har sagt i et intervju bruker hun denne metoden for å distansere seg selv, hvis ikke hadde det blir for vanskelig å skrive boken.

Boken følger for det meste faren, spesielt siste halvdel som omhandler hans siste leverår og posthum. Vi får også et innblikk i hvordan Liv Ullmann var som mor. Hverken mor eller far kommer så veldig godt ut av det. Begge er for uansvarlige, og vil heller være barn enn voksne. De har begge kunstnernykker, får jeg inntrykk av. Liv Ullmann har nevnt i et intervju at hun ikke er spesielt fornøyd med at boken ble gitt ut uten at hun fikk lese gjennom først. Men det satt til side, merker en godt at Linn var svært glad i foreldrene sine, tross særegenheter.

Selv om jeg ikke er spesielt begeistret for Ullmanns skrivemåte, vil jeg likevel kunne anbefale denne boken med oppriktighet. Det er en fin bok, og hvis man (i motsetning til meg) har vokst opp med Bergman og Ullmann sine filmer er det interessant å lære mer om hvordan disse personene var privat.